På tampen av august kom det besøk frå Lærdal sin vennskapskommune, Jeriko. Her frå kommunestyresalen under besøket.
Ole Ramshus Sælthun
Under kan du lesa julebrevet, omsett til norsk av vennskap Jeriko-Lærdal.
"Til mine kjære venner i Lærdal,
Til min andre familie,
Når høgtida nærmar seg og eit nytt år ligg framfor oss, sender me hjartelege helsingar frå den gamle byen Jeriko, byen til månen og sola, historia og ei uthaldande menneskeleg ånd. Me ønskjer dykk fredelege høgtider og eit nytt år fylt med tryggleik, varme og stille håp. Me sender desse ønska med djup takksemd for vennskapen, solidariteten og det moralske motet de konsekvent har vist overfor byen og folket vårt.
Likevel kan me som venner ikkje skilja desse ønska frå den røyndommen me lever i i Palestina, spesielt i Gaza, der sivile framleis lir enormt. Sjølv om store militære operasjonar kan ha stoppa opp, har ikkje undertrykkingsmaskineriet stansa. Planane om å fordriva oss held fram, land blir framleis stole, og livet blir bevisst gjort uleveleg. Vinteren har komme med regn, kulde og nådelaus vind, medan tusenvis av familiar framleis står utan tak, ly eller trygg grunn for barna sine. Smerta er ikkje berre fysisk; det er den knusande vekta av maktesløyse i møte med systematisk urettferd.
Her i Jeriko blir situasjonen stadig meir alarmerande. Valden frå settlarane har eskalert og kjem stadig nærare sjølve byen. Me ser no inntrengjarar operera sjølv i område klassifiserte som «A», der dei aldri var meinte å vera til stades. Angrepa deira blir stadig verre og rettar seg mot bønder, innbyggjarar og til og med internasjonale solidaritetsaktivistar, som ikkje har vorte spart for angrep og truslar.
Det den israelske hæren ikkje lenger kan utføra ope gjennom ulovlege tiltak, blir i aukande grad delegert til settlarane. Dei blir brukte som instrument for å tvinga palestinarar bort frå landet sitt. Det er ikkje lenger uvanleg å sjå israelske settlarar setja opp uoffisielle portar og kontrollpostar som avgrensar palestinsk rørslefridom eller hindrar tilgang til område der dei ønskjer å utføra ulovlege handlingar med fullt straffritak og under militært vern. Denne praksisen har som mål å kvela dagleglivet og viska ut palestinsk nærvær, dei tek éin veg, eitt jorde, éin horisont om gongen.
Og likevel, trass i dette mørket, er me sikre på éi sanning: Intensiveringa av vald er ikkje eit teikn på styrke, men på frykt. Det er det siste språket i eit urettferdig system som nærmar seg slutten. Frå denne trua blir håp født. Me er overtydde om at kvar natt med undertrykking ber med seg løftet om daggry, og at standhaftigheit i seg sjølv er ei form for siger.
I denne heilage tida minnest me Jesus Kristus, det palestinske barnet som kjende til eksil, forfølging og urettferd. Hans historie speglar dagens palestinske familiar, tvinga frå heimane sine, men som nektar å gje slepp på trua på rettferd, verdigheit og liv. Frå denne felles smertehistoria veks det fram eit djupare rop om fred, forankra i sanning.
Solidariteten dykkar gir oss styrke. Det minner oss om at kampen vår blir sett, at stemmene våre blir høyrde, og at global vennskap ikkje er ein abstrakt idé, men eit levande band. Som Nelson Mandela ein gong sa: «Det ser alltid umogleg ut heilt til det er gjort. Me held oss fast til desse orda: å stå opp, å halda ut og å tru.
Frå Jeriko til Lærdal sender me til dykk ei melding om kjærleik, motstandskraft og at me er medmenneske saman. Måtte det kommande året føra oss nærmare ei verd der rettferd kjem før vald, der fred ikkje er eit slagord, men ein levande realitet, og der lys endeleg vinn over mørker.
Med djup verdsetjing og varme helsingar,
Wiam Erikat,
Jeriko-Palestina"
Under kan du lesa julebrevet Lærdal kommune har sendt til Jeriko:
Julebrev til Jeriko, del 1.
Julebrev til Jeriko, del 2